Forsker noen på oppfølging av fosterforeldre? Ansvaret for oppfølging av kommunale fosterhjem ble fra 01.01.2022 overført fra statlige BUFetat til kommunal barnvernstjeneste:  

“Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å følge opp fosterfamilien, så lenge barnet er i fosterhjemmet, jf. barnevernsloven § 9-6 annet ledd. 

Barnevernstjenestens oppfølging av fosterfamilien skal være helhetlig og tilpasset fosterfamiliens behov. Barnevernstjenesten må jevnlig vurdere behovene for økonomiske, praktiske og faglige virkemidler. Barnevernstjenesten skal gi nødvendig råd, veiledning og støtte til fosterforeldrene og fosterforeldrenes egne barn. 

Barnevernstjenesten skal lage en plan for oppfølging av fosterfamilien. Planen skal endres ved behov, i samarbeid med fosterforeldrene“ (forskrift om fosterhjem).  

Med andre ord skal barnevernstjenesten selv følge opp fosterhjem som kan ha utfordringer med samarbeidet med et barnevernskontor. Erfaring viser at etatsjefer, statsforvalter og andre ikke kan overprøve barnevernskontoret. Dermed blir dette et klassisk tilfelle av bukken og havresekken. “Hvis du har problemer med samarbeidet med oss, skal vi hjelpe deg ved å kalle deg inn til et møte og forklare en gang til hvorfor du bare må innrette deg etter hva vi finner på.” “Du kan få veiledning av en veileder vi plukker ut til deg og vår psykolog kan forklare deg hvorfor vår løsning er den rette ut fra vår oppfatning og vår økonomi, våre ressurser og kapasitet.” Har noen forsket på hvordan fosterhjem har opplevd oppfølgingen når de etter 1.1.22 har møtt på problemer i samarbeidet med barnevernstjenesten? 

En påstand er at fosterforeldre først kan oppleve reell oppfølging dersom de blir en juridisk part i forhold til barnet. Dersom fosterforeldre kan anke alle vedtak vedrørende barnet og seg selv til en høyere instans som ikke er knyttet sammen med barnevernstjenesten, må de bli tatt på alvor på en helt annen måte. Dersom fosterforeldre selv kan kreve at saker om for eksempel samvær blir lagt frem for Fylkesnemnda og de får fri rettshjelp til å hyre inn i bistandsadvokat som fremmer deres syn på hva som er barnets beste, kan man få en bred vurdering av hva som tjener barnet. Er det noen land som har gitt fosterforeldre slike rettigheter? Forsker noen i så fall på effekten? Er det mulig å gi et fylke en forsøksordning med at fosterforeldre får slike rettigheter for å se på effekten? 

Forskrift om Fosterhjem inneholder ikke noe om hvem som skal se på om forskriften etterleves og hvordan man klager dersom man mener forskriften blir brutt. Dette er etter mitt syn et nytt bevis på at man ikke tillegger fosterhjem tilstrekkelig verdi. Forsker noen på klager på brudd på denne forskriften? 

Særlig på nyåret 2024 flommet media over med oppslag om Partnerdrap. De fleste handlet om menn som tok livet av tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle. Etter hvert har det kommet saker om at kvinner også har tatt livet av sin partner. Det virker å være en enorm økning av slike drapssaker. Stemmer dette, eller er det bare medieoppslagene som får dette tydeligere frem? Uansett, oppslagene resulterte i en lovendring som førte til at flere menn må gå med såkalt omvendt voldsalarm. Har også kvinner fått pålagt dette?  

Har vi forskning som viser at disse voldsalarmene virkelig redder liv?  

Eller er dette bare nok et samfunneksperiment der vi forsøker medisin som bare gir falsk trygghet i stedet for å se til opphavet til problemet?  

Nå tenker jeg ikke på å gå helt tilbake til syndefallet, men dersom det virkelig er en oppblomstring av slike tilfeller nå bør noen se på hvorfor det skjer. Er dette en slags langtids-covid?  

Er det en konsekvens av endrete normer i samfunnet?  

Kommer det av at vi ikke kjenner hverandre så godt lenger?  

Flytter par sammen raskere enn før slik at man raskt blir dypt involvert i livet til et menneske man egentlig vet lite om? Forsker noen på dette?  

Coaching er etter min oppfatning å veilede mennesker til å ta gode valg. Å involvere seg tett med et annet menneske er også et område for coaching. Derfor ønsker jeg vite mer om hva som kan lede til at en involvering ender helt feil. Hva slags par er det som oftest ender i situasjoner med bruk av vold? 

Hva er demografien her?  

Har kjønn noe å si?  

Hva med ulikhet i alder, etnisitet eller samfunnslag?  

Hvor isolerte har dette paret vært?  

Har de bare felles venner, bare den enes venner, få eller ingen venner eller mange venner?  

Har de venner som er i stand til å si fra om hva som er greit eller ikke greit?  

Er det vanlig i venneflokken å utøve vold mot partneren?  

Hva slags kulturopplevelser deler paret og hva gjør de sammen med venner?  

Hvor mye er bruk av rusmidler involvert?  

Har de sammen eller hver for seg søkt profesjonell hjelp?  

Har de selv kontaktet politiet eller har besøk av politiet ut fra varsler fra andre? Det er mange spørsmål, mange nok til at til slutt blir hver sak unik. Men det finnes kanskje noen trender her. 

Er det slik at det er noen fellestrekk som er vært å merke seg? Mange vil tenke seg at ulik etnisitet eller store kulturforskjeller er en gjenganger. Hyppig rusmiddelbruk er nok også en årsak som mange vil trekke fram. Andre har trukket fram at transpersoner er overrepresentert, uten at jeg har sett forskning som underbygger den påstanden. Dersom det kommer frem identifiserbare grupper som er overrepresentert kan det jo gi muligheter for å drive informasjon rettet mot slike grupper for å forebygge. Det som er mest interessant for min coaching er hvor vidt manglende deltakelse i sosiale grupper øker risikoen for partnervold og hvordan slike grupper må fungere for at deltakerne skal bli ledet bort fra vold som problemløser.  

Forsker noen på dette? 

Dette er et innlegg i serien “Forsker noen på dette?”

Oppslag fra Nrk.no 12. september 2023 kl. 10:59:  

Norge dømt i ni nye barnevernssaker Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har dømt Norge i ni nye barnevernssaker. 

Domstolen har valgt å slå sammen flere saker til felles behandling. Seks klager om tvangsadopsjon er forent til én dom, mens to klager om samvær etter omsorgsovertakelse er slått sammen i én dom, skriver Rett24. 

Norge er til nå dømt i 23 barnevernssaker i Menneskerettsdomstolen i nyere tid. 

BUFdir omtaler disse dommene på denne måten: 

I september behandlet EMD i Strasbourg til sammen 22 barnevernssaker mot Norge. I ni av sakene ble Norge dømt. EMD konkluderte med at retten til familieliv etter artikkel 8 var brutt. Alle sakene har ventet på behandling i flere år. De ble klaget inn mellom årene 2017 og 2020 og gjelder tvangsadopsjon og fastsettelse av samvær etter omsorgsovertakelse. 

I hovedsak er dette saker med like problemstillinger som allerede er avgjort av EMD, slik at det ikke er nye rettsavklaringer i disse. 13 saker ble avvist som åpenbart grunnløse. Også disse gjaldt barnevernstiltak som omsorgsovertakelse, samværsrestriksjoner og tvangsadopsjon. 

https://www.bufdir.no/fagstotte/barnevern-oppvekst/emd

Her kan vi også finne at i januar 2024 ble seks saker mot norsk barnevern avvist av EMD. Jeg har kun funnet at Rett24 har omtalt dette, andre medier er tause.  

https://rett24.no/articles/emd-forkaster-seks-nye-barnevernklager-mot-norge

Hvorfor tar jeg opp dette? Fordi jeg møter og hører om fosterforeldre som opplever av Barnevernstjenesten går med på løsninger med mye samvær med biologiske foreldre til barn plassert i fosterhjem. Barnevernstjenesten er uvillig til å begrunne omfanget av samvær og de ønsker ikke å bringe saker inn til ny behandling i Fylkesnemnda selv om de som kjenner barnet best, fosterforeldrene, hevder samværene ikke er til barnets beste.   

 Norsk Fosterhjemsforening anbefaler en rekke tiltak for å styrke fosterhjemmenes stilling økonomisk og juridisk, de kan leses i undersøkelsen: 

Fosterhjemsundersøkelsen 2023 utarbeidet av Fosterhjemsforeningen har en rekke alarmerende funn. Med tanke på å opprettholde fosterhjem som tiltak i fremtiden er dette de viktigste: 

På spørsmål om de ville tatt på seg et nytt fosterhjemsoppdrag, var svarene som følger: 

•   46,5 % svarte nei.  

•   27,1 % svarte vet ikke.   

•   22.4 % svarte ja. 

På spørsmål om de vil anbefale andre å bli fosterhjem, var svarene som følger: 

 • 27,1 % svarte nei  

 • 29,7 % svarte vet ikke   

• 42,5 % svarte ja   

Flere peker på at dersom de skulle blitt fosterhjem på ny, ville de ikke ønsket å være kommunalt fosterhjem grunnet dårlige erfaringer, men de kunne blitt fosterhjem for statlig eller privat aktør med helt andre rammevilkår og oppfølging, 

Det er flere grunner til denne holdningen blant fosterforeldre. Noen av disse årsakene ligger bak endringsforslag regjeringen 08. april la ut på høring: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/sender-pa-hoyring-fleire-forslag-for-eit-betre-barnevern/id3033095/?fbclid=IwAR1YeJ0Wur8tFD7PLR14GdcTjqi3CePCA_kBJ4HAxNDhANQ0FtIKsUgRzZ4_aem_AbFMo4E2ZgpxWcehWC0XlfIsVf3Rm5BeK8Xm0VcN_B-3F4ZhAnIgr31B6-LAp0AEfkS_pGm7PdRw6IJ1uthnMa13 

Ingelin Nauff Pettersen publiserte 10.03.2023 på Fontene.no en kronikk der hun tok opp effekten av tidligere dommer i EMD og vedtak i Høyesterett som gav endring i barnevernets praksis i samværsretter.  https://fontene.no/fagartikler/ny-rettspraksis-i-samvarssaker-6.47.939466.a8c7f2a080 

Finnes det forskning som viser hvordan konsulenter i Barnevernstjenesten får opplæring i samværsspørsmål?  

Får de saklig informasjon om hvor få saker Norge blir dømt i og hva som er de konkrete grunnene til at man blir dømt?  

Vet de konkret om sakene der Norge får medhold av dommerne og sakene som blir avvist fordi det åpenbart ikke er grunn til å bruke tid i EMD på den?  

Finnes det forskning som viser at Barnevernet har endret praksis i saker som ikke har paralleller til sakene der Norge er blitt dømt?  

Det påstås at Barnevernets konsulenter og avdelingsledere er skremt av medieoppslag om at Barnevernet er dømt av EMD og at biologiske foreldres advokater advarer om at dersom deres påstander ikke følges kommer saken til å havne i EMD. Stemmer dette? 

Det er tegnet et bilde av at særlig innvandrerfamilier melder saker til EMD.  Stemmer dette?  

Er det slik at Barnevernskontor i bydeler og kommuner med stor andel innvandrerfamilier går med på mer omfattende samværsordninger fordi de ønsker å holde seg inne med innvandrermiljøene?  

Det haster å få saksopplysninger omkring dette med i høringsuttalelsene i forbindelse med lovendringene som nå kommer.  

Fosterforeldre har per i dag ingen juridisk posisjon i forbindelse med Fylkesnemnda. De kan ikke bringe saker inn dit og de er ikke part i saken. De kan trekkes inn som vitner dersom Barnevernet eller biologiske foreldre ønsker det. 

Finnes det forskning fra land der foreldre er juridisk part?  

Kan det dokumenteres at barnets beste blir bedre ivaretatt dersom fosterforeldre kan bidra til avgjørelsen i Fylkesnemnda?  

En av begrunnelsene for at de ikke skal ha en part er at det vil bidra til å forverre relasjonen mellom fosterforeldre og biologiske foreldre og at det vil gi fosterforeldre innsikt i personopplysninger omkring biologiske foreldre som de ikke skal ha.  Kan Innføring av en bistandsadvokat som deltar i saken på vegne av barn og fosterforeldre bidra til å løse disse utfordringene?  

Har noen forskningsmateriale som kan gi bidrag til vurderingen av dette i høringsuttalelsene? 

Morland 07.06.2024 Nils Ivar Brennhaug

Redaksjonene i norske aviser velger hva vi skal være opptatt av. De kan i perioder velge oppslag på noen temaer slik at vi får inntrykk av at det er en oppblomstring av relaterte hendelser, f.eks. uvær, jordskjelv, terrorhandlinger, overgrep og mye mer. Forskningsdata som viser hyppigheten av hendelser, er ikke like spennende nytt. Min påstand (jeg er ikke alene om den) er at det er et økende antall saker med en følelsesladet introduksjon av saken (bak click-baitet). Det er ikke enkelt å lage et følelsesladet oppslag omkring forskningsresultat, særlig hvis forskningen viser at avisredaksjonen tidligere har vært langt unna realitetene i sine kriseoppslag.  

I ukene fremover har jeg tenkt å ta opp ulike saker som jeg lurer på om noen forsker på. Mitt utvalg kommer både fra hva som blir tatt opp når jeg prøver coache mennesker jeg møter og hva som slår imot meg i media. Hvorfor knytter jeg dette til bedriften min som skal drive coaching? Fordi jeg vil hjelpe mennesker å finne sannheten bak følelsene, forklaringer på utfordringer de møter, ressurser i og utenfor seg selv til å takle disse utfordringene. Da kan forskningsresultat være dem til hjelp, både som grunnlag for saklig argumentasjon i debatter med andre og for å komme forbi følelser de har blitt påført av andre og inn til kjerneverdier og oppfatninger i de selv.  

Når jeg deler innleggene mine i sosiale media, håper jeg mange lesere vil hjelpe meg med å dele lenker videre til relevant forskning. Da kan jeg i en runde to dele hva jeg har blitt gjort oppmerksom på av relevant forskning. Jeg kan også dele disse forskningsfunnene og drøfte de med de jeg veileder. Dette håper jeg kan bli til hjelp for noen. Dersom jeg ikke får tilgang på forskningsmateriale, håper jeg disse innleggene ansporer studenter og forskere ved universitet og høyskoler til å starte forskning på temaene.  

Formålet til Morland Beach Arena AS er å tjene Gud til ære og nesten til nytte. Jeg håper dette tiltaket følger dette. 

Morland 04.06.24 Nils Ivar Brennhaug

Morland Beach Arena AS har ved hjelp av Vegard Asphaug Mortensen fått opp en hjemmeside. Her kan man finne omtale av produktene til Morland Beach Arena AS. Du kan lese om bedriften og se visjonen vår og verdiene som ligger til grunn for arbeidet vårt. Her finner du kontaktinformasjon til oss.

En dag jeg forberedte denne artikkelen om diversifiserte team, tok jeg ut rester fra kjøleskapet for å lage lunsj. Det slo meg at denne restelunsjen kunne være et eksempel på et diversifisert team. Det var et hovedformål, å gi meg energi. Det var positive tilleggseffekter ved å få ryddet i kjøleskapet. Bruken av rester gjorde at kostnadene ble holdt nede og det gav også et uttrykk for en verdi, å ikke kaste mat.